mandag 28. juni 2010

Småbarn gir mange gleder

Da er ferien godt i gang. Ettersom vår egen hytte ser ut som et rasert byggefelt pga forsinkede vann- og kloakkarbeider, har vi fridd til mamma og pappa og får låne hytta deres på Løkholmen i noen dager. Vi blir nok nødt til å sloss med farmor og farfar om den etter hvert, men håper vi kan kose oss her en god stund til i hvert fall. Vi ønsker oss ikke rekkehusferie, for å si det på den måten. Det er jo litt kjedelig, for jeg hadde gledet meg til den første sommeren på hytta med Emilie. Men nå blir det jo den første sommeren på Løkholmen med henne i stedet, og gledene er vel like mange og like store enten vi er her eller der.

På lørdag hadde solstråla vår minibursdag, og ble 9 måneder. Det er ikke fritt for at mammaen blir litt sentimental og mimrete når vi har slike jubileum i huset. De 9 månedene har gått så fort. Så mye glede et så lite menneske kan skape.

9-månedersdagen ble også dagen hvor hun endelig klarte å krype framover, etter mange, mange uker med kryping i ring og bakover. Frustrasjonen har vært stor! Endelig kommer hun seg altså riktig vei. Det er nå man ser hvor viktig det er å vaske og skrubbe hver eneste krik og krok, for hun kommer seg jo fram over alt. Så i dag er det fram med vaskebøtta og vaske hele hytta.

Søndag var vi i bursdagsselskap til Emilies tante Siri hjemme hos farfar og Lone. Det var et veldig hyggelig selskap, med Kristians "hele tjukke slekta", og det nærmest myldret av småbarn. Emilie koste seg masse på farfars fang, spiste maten sin med god fornøyelse og synes visst at selskapslivet er flotte greier. Tante Siri er også veldig flink til å passe på henne, og Emilie kommer nok til å kose seg masse med den unge tanta si.

I selskapet oppdaget jeg også Emilies første tann. En bitteliten, nesten gjennomsiktig takkete tannebiss nede i munnen. Det var altså mye nytt som skjedde da hun rundet 9 måneder.

Jeg gleder meg til å skape mange nye minner sammen framover, jenta mi. Du er min store, lille kjærlighet.

Nå venter vi på sommerværet. God sommer alle sammen. Fyll den med gode minner.




Gladeste jenta på hele Løkholmen







NB. Husk at dere kan stemme på Lano-ungen her  en gang hver eneste dag i hele sommer. :)

lørdag 26. juni 2010

Lano-ungen vår

Stem på lykketrollet vårt som Lano-ungen 2010. Du kan stemme her. Husk at det er lov å stemme en gang hver eneste dag helt til konkurransen er over.







Badetrollet vårt :)

mandag 21. juni 2010

Farvel, fobi - velkommen ferie


Det har vært noen fine dager siden sist. Fredag var det duket for jentekveld med godjentene mine, Stine og Merete. Det gikk i strawberry daiquiries, hvit vin og baileys i kjellerstua, mens skravla gikk som den gjør i så godt selskap. Takk for en herlig kveld, jenter. Det må gjentas.

På søndag tok Emilie og jeg en heldags hos mamma og pappa, med både frokost, kaffe og grillmiddag i sola på terrassen. Kristian jobbet ettermiddagen, så han gikk glipp av grillingen, men rakk å få seg en kopp kaffe og is før han dro på jobb han også. Frokosten fikk han heller ikke med seg, for da var han fremdeles langt inne i drømmeland.

Og tenk: i morgen er den store dagen her. Tidlig på formiddagen setter vi kurs mot Sandefjord, hvor "mr. Mirakel" venter på å få knipse to ganger foran øynene mine, rope noen magiske ord og fjerne vepseskrekken en gang for alle. Jeg regner vel ikke med at det er helt sånn det foregår, men jeg må si jeg er veldig spent, og gleder meg enormt til å se resultatet. Jeg er spent på hvordan behandlingen foregår også. Har jo aldri vært borti noe sånt før, så jeg må innrømme at jeg fremdeles ser for meg litt sånn "donald-hypnose" med spriraløyne og det hele. Kanskje han feilbehandler meg, og jeg kommer hoppende ut etter timen og tror jeg er en frosk. :p

Jeg gleder meg stort til å kunne nyte sommeren og ferien, uten å få nervesammenbrudd bare ved tanken på en veps. Kanskje er dette siste dag som vettskremt, innesittende sommerelsker.

Farvel fobi, velkommen fine ferien!


Her er det nesten på sin plass å fortelle at jeg egentlig forsøkte å legge ut et bilde av en veps. Ved siden av skulle jeg skrive at "etter i morgen blir jeg kanskje ikke redd for å se på dette bildet mer". Men jeg klarer ikke en gang å legge ut bildet. Jeg fikk frysninger og skvatt til når bildet dukket opp på skjermen min, og måtte halvpanisk fjerne det igjen. Derfor en stor, rød X i stedet. Den lar jeg meg ikke skremme av. Kanskje klarer jeg å legge det ut neste gang jeg blogger.

søndag 13. juni 2010

Glad og stolt

I helgen har det vært 80-årslag for farmor, Emilies oldemor. Selskapet var i Søilegaarden i Halden, og var veldig hyggelig. Aldersspennet var stort, for å si det sånn, med Emilie på 8,5 mnd som minstemann, og eldstemann på unevnelige antall år. Jeg var veldig spent på hvordan det ville gå med Emilie og så stort selskap (jeg tror det var et sted mellom 40-50 gjester), og det gikk kjempeflott. "Oldemor" var litt skummel med hatt, men ellers gikk alt som en drøm. Emilie koste seg, så på alle menneskene, spiste, lo og jublet seg gjennom 3 laaaaange retter, inkl. massevis av taler, sanger og enda noen flere taler. Omtrent 2,5 time tok hele middagen, og gullet var like blid hele veien, enda hun nok ble både trøtt og veldig mett etter hvert. Det er vel ikke rart mammaen ble "litt" stolt når så godt som alle gjestene kom bort og skrøt av henne etter middagen. "Det må være den mest fantastiske ungen jeg har sett," var det en som sa. Og jeg er selvfølgelig så enig - og jeg er helt objektiv, ikke sant?

At stadig fler sier at hun ligner på meg, synes jeg også er veldig hyggelig, etter 8 måneder hvor jeg bare har hørt hvor lik hun er pappaen sin. Det er nok ikke fullt så morsomt for han som det er for meg, vil jeg tro.

Emilie hadde på seg den søte kjolen som hun fikk i navnefestgave av snille Nina-snupp (min venninne). Selv hadde jeg på meg mammas omsydde brudekjole. Da må jeg jo fortelle at mamma giftet seg på 70-tallet hos sorenskriveren, og var ingen tradisjonell "hvit brud", så jeg så ikke ut som at jeg skulle gifte meg altså. Jeg skal høre om noen fikk knipset et bilde, så skal jeg legge ut bilde av den fine kjolen.

I dag var det kakeresteselskap hos mamma og pappa. Så det har vært nok en "familiehelg", og det synes jeg jo er veldig koselig. Neste helg, derimot, skal jeg ut med jentene, Stine og Merete - for første gang etter at jeg ble gravid. Det blir spennende og morsomt, og jammen er det vel på tide også.




Det smakte veldig godt med mat. Her er det onkel Thor som mater Emilie, så jeg skulle rekke å spise litt også. :)








Det var fint med litt avveksling på fanget til onkel Thor mens vi ventet på desserten. Onkel Thor og Emilie var veldig "kompiser" i selskapet. 










Pappa underholdt med sang

torsdag 10. juni 2010

Vinnerlykke

Jeg som aldri pleier å vinne noenting, har plutselig vunnet to små premier i en kjolebutikk her i Halden. Det er den samme kjolebutikken som jeg har tenkt å få med meg Stine mi for å se på kjole til den Store Dagen neste sommer. Det er jo litt morsomt å ha sånn vinnerlykke i den butikken hvor kanskje min egen drømme-lykkedag-kjole finnes, eller skaffes. Den første gangen vant jeg et armbånd, og nå er jeg veldig spent på hva jeg vant denne gangen.

"Kjolen", heter butikken. De ligger i Oscarsgate i Halden, og du finner den HER på Facebook, og HER på nett. Damen som jobber der virker veldig hyggelig og hjelpsom, og tok seg til og med bryet å sende meg en CD med bilder av mange hundretalls kjoler (jeg tror det var opp mot 1.400 bilder jeg). Jeg har nå klart å plukke ut rundt 50 favoritter av disse. Det er i grunn en bragd i seg selv, men målet må jo være å komme fram til én klar favoritt innen sommeren 2011.

tirsdag 8. juni 2010

Hva drømmer de små?

Som regel sover Emilie hele natta, omtrent fra sju til sju. Men noen ganger våkner hun og har drømt noe. Da gråter hun som man sjelden hører Emilie gråte. Etter å ha kost en stund på skuldra, blitt kilt litt i nakken og sunget et par sanger, er hun som regel klar for å legge seg igjen. Andre ganger gråter hun videre så snart jeg legger henne ned igjen, og hikster p-p-up-pp (hennes første ord er altså "pupp"), og da er det bare å ta en liten ammerunde først som sist.

Men man kan spørre seg: hva drømmer de små om? Små babyer aner vel ikke at det kan finnes noe vondt i verden? Hva slags skumle, triste tanker er det som trenger seg inn i de uskyldige hodene deres mens de sover?

Vi har en tulle med øyne blå,
med silkehår og med ører små.
Og midt i fjeset ei lita nese,
så stor som så.

(også mamma sitt eget vers til gullegull:)

Og mammas tulle har øyne blå,
men øynene de må lukkes nå.
Emilie lille, du må nå hvile,
så trøtt som så. 





Hva slags skumle tanker er det vel som kan gjemme seg inni her?

mandag 7. juni 2010

Sommer, glede og bzz-ende tanker

Nå er det endelig sommer, dere. Det er varmt og godt, sola skinner, trærne er grønne og sommerkjolene er funnet fram fra bakerst i skapet. Lufta dufter av grillede koteletter (akkurat det er ikke vår fortjeneste, for her står grillen fremdeles urørt og umontert i esken sin i boden), og måkene skriker som besatt. Her i Halden blir jo folk til og med angrepet av mannevonde måker - midt i byen, midt på høylys dag.

Innimellom all denne sommergleden, sitter jeg nå inne i stua, med terrassedøra trygt lukket igjen. Det er jo vepser der ute, folkens. Humler også. Det er best å passe godt på, så de holder seg utendørs. Men jeg har sommerkjole på, og jeg har vært ute og nytt sommersola hver eneste dag den siste uka, selv om det sier "bzzz" både her og der. Dessuten har jeg fremdeles litt rester etter sydenfargen fra tidligere i våres. Så det er både sommerstemning og sommerglede her likevel, selv om døra altså er lukket nå som Kristian ikke er hjemme og kan være "bodyguarden" min. Og i slutten av måneden har jeg endelig fått time hos en hypnotisør, for å få bukt med insektsfobien min. Da skal sommeren nytes da - mer enn noensinne, og det sier ikke lite!

Her er mannen (følg linken) som skal redde mine framtidige somre, og gjøre meg til et mer rolig og harmonisk sommermenneske. På nettsiden sin har han også skrevet om fobier og teknikkene han bruker for å behandle dem.

Jeg må si jeg er veldig spent på om og hvordan dette virker. Kommer jeg ikke til å være redd for veps i det hele tatt lenger? Kommer jeg til å være såpass mye mindre redd at jeg blir til å holde ut med, i det minste? Kanskje jeg blir så uredd at det er fare for at min neste hobby blir birøkting? Eller kommer jeg fremdeles til å være nesten like redd, men i stand til å takle det bedre? Det blir spennende å se. Goodbye vepsefobi, hello sunshine. Jeg skal holde dere oppdatert.

Ha en ny, flott juniuke. Nyt sola og sommeren. Det skal jeg også gjøre, så godt jeg bare kan.




Nå gleder jeg meg til sommerferie og hyttetur, uten vepseangst i år. :) Dette bildet er fra sommerferien på hytta i fjor. Bildet øverst på bloggen er også derfra.

tirsdag 1. juni 2010

Tid og samvittighet

Det er mye jeg imponerer meg over her i verden, men nå om dagen må jeg si at jeg er veldig imponert over alt folk rekker. I disse facebook-tider får man jo mer eller mindre nyttig informasjon om hva de fleste driver med til enhver tid. Hvor tar de tiden og arbeidslysten fra, lurer jeg på? Folk har unger, jobb, studier ved siden av, går turer, trener flere ganger i uken, har syklubber og vennekvelder, slapper av og pleier seg selv og sine nærmeste, reiser på ferier, shopper, baker, lager mat, vasker bil, klipper plenen, måker snø, vasker hus og hjem fra tak til gulv, vasker klær, kjører unger til og fra fotball, håndball og dans... Det er ikke grenser for hva mange ser ut til å rekke.

Nå kan jeg vel velge å ta det med en klype salt mye av det som skrives på facebook. Kanskje er ikke alle fullt så aktive som man kan få inntrykk av. Men likevel begynner jeg jo å tenke. Hva er det som gjør at jeg har så mye mindre tid enn alle andre?

Min førsteprioritet er selvfølgelig Emilie. Foreldrepermisjonen nytes til det fulle, og brukes nettopp til det jeg innbiller meg at den er til for, nemlig å være sammen med barnet. Emilie skal ha mat, rene bleier og masse oppmerksomhet. Det skal lekes, ammes, lages mat, bæres, stelles, trøstes, soves, trilles turer og underholdes. Hun skal ha trygghet og nærhet. Og alt dette gjøre selvfølgelig med den største glede. Jeg elsker tiden med Emilie. Ja, til og med den ellers ganske trøttsomme jobben det er å vaske, henge opp og brette klær, blir koselig når det er Emilie sine klær som skal brettes.

Men uansett hvor mye jeg liker det, og trives med det, så tar det jo tid. Og etter at vi voksne også har fått mat og rene klær (selv om de ikke alltid er tørre, eller ligger pent brettet i skapet når vi trenger dem), oppvasken er tatt og lekene ryddet bort om kvelden, så er det slutt på både tid og energi her hos meg. Så mens jeg sitter på facebook i en pause i løpet av dagen og leser om alt alle andre får gjort, må jeg innrømme at jeg kjenner et lite blaff av dårlig samvittighet.

Det er jo så mye mer jeg burde rekke. Hvorfor rekker ikke jeg å trene eller vaske huset fra topp til tå til stadighet? Hvorfor har jeg fremdeles ikke rukket å ta vårpussen av vinduene eller vasket bilen slik at den kan bli klar for salg snart? Hva med pianospillingen jeg skulle ta opp igjen, yogaøvelsene og skrivingen i minneboka til Emilie? Og hva når når høsten kommer og "hverdagslivet venta, og fuglan tar te vett og flyg mot sør"? Hvordan skal jeg få tid til noe annet mens jeg studerer eller jobber, når tiden ikke strekker til når jeg er "hjemmeværende husmor"?

Det kan vel kanskje ha litt med effektivitet å gjøre - eller ineffektivitet. For ikke å snakke om interesse. Jeg har vel aldri vært den mest huslige typen. Jeg er ikke den som setter på noe drivende musikk og danser i vei med langkosten. Jeg kan gjerne sette på drivende musikk, men da driver jeg nok heller med i min egen lille fantasiverden. Og når virkeligheten innhenter meg igjen når sangen er slutt, eller Emilie er ferdigsovet, står vaskebøtta og langkosten fremdeles urørt midt på gulvet. Jeg er nok en drømmer, og ting tar tid med meg. Sånn har det alltid vært. Det finnes det minst to personer som kan skrive under på, ikke sant mamma og pappa?

Så får jeg vel kanskje slå meg til ro med at det bare er sånn. Kanskje er det viktig å ta seg tid til å drømme litt eller ta en kaffe med en god venninne. Kanskje skal man ikke få dårlig samvittighet for at man gjør de tingene som gjør en lykkelig? Gulvvasken kan man jo faktisk ta seinere i dag, eller kanskje i morgen. Det er ikke sikkert at det ville passet å ta den kaffepraten med venninna da. Til syvende og sist er vel det viktigste at man har det godt. Da er det kanskje ikke så ille om det ligger noen spor her og der som viser at det bor en travel, men lykkelig liten familie her i den lille rekkehusleiligheten vår.

Kos dere denne siste timen av årets første junidag. Fyll den med akkurat det dere ønsker - enten det er en kald øl ute i junikvelden, eller å stå med hendene godt nede i oppvaskkummen med dagens siste oppvask.



Kanskje er det bare sunt å drømme seg bort litt innimellom?