Nyttårstapas

Selv om det ble en, mildt sagt, dempet feiring av nyttårsaften i år, måtte vi jo ha mat. Den tradisjonelle nyttårstapasen (mer enn nok til tapasrester dagen etter) sto på menyen. Emilie gikk til køys til vanlig tid, og sov seg gjennom både nyttårsmiddag, raketter ved midnatt og naboens fest i år også, så det var bare oss to "gamle" til bords. Hun rakk likevel å få med seg pannekaker med blåbærsyltetøy (hennes nyttårsmatønske), stjerneskudd og noen raketter før sengetid - strålende fornøyd med dagen.

Tapasen ble - om jeg får si det selv - enda bedre enn i fjor, og smakte godt dagen etter også. Tapasen i år besto av: bruschetta med spekeskinke, avokado, tomater og pinjekjerner, oliven i hjemmelaget pesto, kjøttboller, fylte paprika, scampi og chorizo med hvitløk og urter, ovnsbakte cherrytomater, salte kjeks, honningvalnøtter og asparges, fenalår og stekte småpoteter med urter. Scampi- og chorizoretten ble en ny favoritt hos oss alle tre. Den skal lages flere ganger, mens de fylte paprikaene nok byttes ut med noe i mer passende "håndfull størrelse" neste år. Vi gleder oss allerede.

Slik vil jeg huske deg...

På den siste dagen i 2012 var mamma, storesøster, pappa og jeg og tok et trist farvel med deg, bestefar. Du hadde vært syk en stund. De siste gangene jeg var på besøk hos deg lå du i sengen. Jeg var ikke sikker på om du husket meg.

I går sov du. Pusten gikk tungt og anstrengt, og du surklet. Du strevde med å finne ut hvor du skulle gjøre av hendene dine. Det var ikke noe fredelig og rolig over deg. Det var vondt å se, og vi håpet at du skulle slippe å ligge sånn lenge. Jeg er ikke noe flink med sykehus og sykdom. Blir så usikker. Men jeg ga deg en klem, og da løftet du armen din og klemte meg litt tilbake. Det var et slags svar. Du husket meg. Jeg fikk hvisket deg det jeg trengte å si til deg.

Telefonen fra mamma kom tidlig nyttårkvelden. Da var du borte. Du slapp å slite mer, puste mer, ha mer vondt. Det var som om noen slo meg hardt i magen da mamma sa ordene. Jeg hentet gamle fotoalbum fra da jeg var liten, og så på bilder fra andre tider - gode minner. Slik jeg har lyst til å huske deg.

Du var blikkenslagermester. Klatret på tak og i trær. Falt ned, og klatret opp igjen. Kjørte til sykehuset selv, med brukne armer. Du var et arbeidsjern. En tøffing. Slik vil jeg huske deg...

Somrene på hytta. Varme sommerdager sammen med bestemor. På ettermiddagen kom du hjem fra jobb og hadde med jordbær og fløte. Masse jordbær, mange kurver. "Skarre værre jorrrrd-ebær, da du?" ropte du glad opp til oss. Vi hjalp til å bære opp fra bilen. Du var tøysete, en søtmunn, lattermild. Slik vil jeg huske deg...

Vi badet. Svømte helt ut til seilbåten som lå langt utenfor flytebrygga. Bestemor var nervøs. Men du passet på, lo og var ikke redd. Etterpå slappet du av i sola på terrassen. Du var god og rund. Den store kulemagen fungerte som bord for ølglasset ditt. Du lo så glasset hoppet på den brune magen. Slik vil jeg huske deg, bestefar...

Fisketurer. Jeg fikk min første makrell på fisketur med deg. Du jodlet, sang og ropte. Vi kom seint tilbake til hytta med bøtta full av fisk. Bestemor ble lei av å rense fisk etter hvert. Du renset selv, og vi spiste deilig, selvfisket, nystekt makrell. Du hadde en egen teknikk når du spiste fisk - som en katt. Fikk aldri fiskebein i halsen. Slik vil jeg huske deg...

En hissigpropp, var du. Sta og vrien til tider. Temperamentsfull. Men verdens beste bestefar. Det er så mange gode minner. Det er trist at du ikke husket dem selv på slutten, men jeg tar dem med meg likevel. Nå tror jeg at du husker alt sammen igjen. Nå har nok det tunge, mørke som gjorde det vanskelig å huske ting løsnet, slik at du husker selv også.

Nå er reisen din over. Den siste biten var lang, men nå skal du få hvile. Spise himmelske jordbær med fløte, finne tilbake kreftene dine, humøret ditt og bygge opp en ny kulemage. Se ned på oss fra din plass ved siden av bestemor, hvor du sitter og ler med glasset på magen. Akkurat slik vi husker deg...

Hvil i fred, bestefar. Takk for alle minner. Jeg er glad i deg.