Med skjea på nesa

Som tante, så tantebarn. Emilies tante Siri sitter stadig med skjea hengende på nesa. Emilie vil selvfølgelig ikke være noe dårligere enn tante:

Som tante, så tantebarn. "Se, mamma! Atturat som tante!"

Postbud som setter spor

Over lengre tid har jeg hatt en "greie" på gang med postbudet som tar snarveien over plenen, og lager dype, stygge spor. Av en eller annen grunn er det helt umulig for vedkommende å ta til seg at man ikke kjører over gressplenen til folk.

Nå begynner det å ligne på en kjørevei, så snart kan han vel kjøre der med rette. Kanskje det er det som var planen hans?

Her er synderen i gang med å levere
post til naboen, etter en "rallytur" over plenen.
Foreviget fra vinduet på arbeidsrommet mitt i 2. etasje.

Opparbeidelse av motorvei er påbegynt.

Forandring fryder

På en uke har vi gått fra vårstemning til full vinter, og tilbake til vår igjen. I går spiste vi årets første utemiddag i deilig solvarme på verandaen hos mamma og pappa.

På bare noen dager gikk vi fra
frydefulle (i hvert fall for den yngste)
vinteraktiviteter...

...til spirende vårtegn.

Fra tyngre tider

For noen år siden var jeg syk. Selv om jeg er frisk nå, og gjerne skulle ønske at jeg bare kunne legge hele den tunge tiden bak meg, skjer det med ujevne mellomrom noe som får fram vonde minner igjen. Jeg er så takknemlig og glad for alt det gode jeg har i livet mitt nå. Vennene mine og familien min. Min egen sprell levende lille Lykke, som har vist meg at livet så absolutt har mening.

Her om dagen kom gamle minner opp igjen. Jeg ble utfordret av noen til å lære meg å godta det som har vært, og være stolt av det jeg har fått til, og det jeg er i dag. Jeg kjente litt på dette, og merket at jeg fremdeles ikke har klart å godta det som var. At jeg fremdeles ser på det som svakhet, selv om jeg liker å tenke at jeg har kommet styrket ut av det hele. Skuffelse? Skam, kanskje? I hvert fall anger. Det er så mye jeg angrer på.

Etter at jeg ble frisk, har jeg prøvd å dysse ned fortiden, skjule den, beskytte folk fra den. Jeg har en slags mørk plett i livet mitt som jeg ikke vil at skal være der. Det var tøffe tider, mørke tanker. Minner som ikke ville gjemmes og glemmes lenger, men som det ble for vanskelig for meg å huske. Denne tiden er altså en del av meg, og har vært med på å forme meg, og lede meg hit jeg er i dag.

Jeg har verdens beste familie. Det er i hvert fall helt sikkert. I dag, som jeg har blitt mamma selv, tenker jeg ofte på hvordan det må ha vært for mamma og pappa. Hvor vondt de må ha hatt det, og hvor sterke de var for meg likevel. Sviktet aldri, vek aldri fra min side, krevde og klandret aldri. Jeg husker da pappa sa at han skulle passe katten min for meg mens jeg var på et langt sykehusopphold. Det eneste jeg måtte love var å komme tilbake. Jeg husker at jeg lovet han det, uten at jeg hadde noen særlig tro på det.

Og her sitter jeg altså i dag, som verdens heldigste, lykkeligste mamma, til min levende lille sol. Den lille, glade stemmen, som skravler og synger hele tiden. Blå, spøkefulle øyne med stjerner i. De myke armene som holder rundt meg, mens hun sier ”mamma, bestevennen min!” Og jeg håper at hun kan få fortsette å være glad. At hun vil få et godt liv. Jeg vet at jeg ikke kan skåne henne for alle sorger. Hun vil oppleve skuffelser og motgang. Kjærlighetssorg. Redsel. Sinne. Alt det der. Men jeg håper at hun i det store og hele blir lykkelig. Og at jeg får være der for henne når det stormer, som en like trygg havn som mamma og pappa var for meg. Jeg har gode forbilder å se opp til.

Fra Henning Kvitnes, "Vente litt på sjelen":

Noen ganger må du bare

vente litt på sjelen

sånn at den finner frem til deg.

Noen ganger må du bare

vente litt på sjelen.

Så ikke gå din vei.

Bare pust.

Forsørgerplikt eller ikke?

I dag sies det at samboere og gifte skal ha samme rettigheter (og plikter). Noe sier meg at vi ikke er helt i mål når det gjelder like rettigheter likevel. Jeg klør meg litt oppgitt i hodet, mens jeg prøver å forstå det som oppfattes som ulike regler når det gjelder forsørgerplikt hos Lånekassen, NAV og skatteetaten. Som samboerpar med barn og bare én inntekt gjennom tre års studier, går disse ulikhetene naturligvis ikke i vår favør.

Hos Lånekassen og NAV er det vår sammenlagte inntekt som legges til grunn, enten vi er samboere eller gift. Det betyr at jeg ikke kan motta forsørgerstipend under utdanning hos Lånekassen, selv om jeg ikke har noen inntekt. Tilsvarende har heller ikke NAV noen støtteordninger for småbarnsforeldre der den ene studerer eller har begrenset inntekt, så lenge samboeren har jobb med "normal" inntekt. Dette må vel forstås slik at samboere med felles barn har forsørgerplikt ovenfor hverandre. (Hos NAV gjelder dette så vidt jeg har forstått også de som kun har særkullsbarn, og ingen felles barn. Der har man altså ikke bare forsørgerplikt ovenfor hverandre og felles barn, men også for hverandres barn.)

I følge skatteetaten har samboere med felles barn ikke forsørgerplikt ovenfor hverandre, og kan dermed ikke lignes i skatteklasse 2, slik ektefeller kan. (Er man samboere med bare særkullsbarn derimot, kan man lignes i skatteklasse 2, fordi man regnes som eneforsørger for sine barn. Dette stemmer vel heller ikke med praksis hos NAV).

Jeg mister altså muligheten til å få forsørgerstipend hos Lånekassen og evt. støtteordninger hos NAV fordi vi som samboere skal forsørge hverandre. Samtidig fratas vi muligheten til felles ligning og endring av skatteklasse, med de ekstra fradragene osv. dette ville medføre - fordi vi som samboere ikke må forsørge hverandre. Dette medfører at samboerpar med felles barn kommer dårligere ut av det økonomisk, enn et gift par i samme situasjon ville ha gjort. Burde ikke denne skjevheten fanges opp og rettes opp et eller annet sted? Jeg bare spør...