Fra tyngre tider

For noen år siden var jeg syk. Selv om jeg er frisk nå, og gjerne skulle ønske at jeg bare kunne legge hele den tunge tiden bak meg, skjer det med ujevne mellomrom noe som får fram vonde minner igjen. Jeg er så takknemlig og glad for alt det gode jeg har i livet mitt nå. Vennene mine og familien min. Min egen sprell levende lille Lykke, som har vist meg at livet så absolutt har mening.

Her om dagen kom gamle minner opp igjen. Jeg ble utfordret av noen til å lære meg å godta det som har vært, og være stolt av det jeg har fått til, og det jeg er i dag. Jeg kjente litt på dette, og merket at jeg fremdeles ikke har klart å godta det som var. At jeg fremdeles ser på det som svakhet, selv om jeg liker å tenke at jeg har kommet styrket ut av det hele. Skuffelse? Skam, kanskje? I hvert fall anger. Det er så mye jeg angrer på.

Etter at jeg ble frisk, har jeg prøvd å dysse ned fortiden, skjule den, beskytte folk fra den. Jeg har en slags mørk plett i livet mitt som jeg ikke vil at skal være der. Det var tøffe tider, mørke tanker. Minner som ikke ville gjemmes og glemmes lenger, men som det ble for vanskelig for meg å huske. Denne tiden er altså en del av meg, og har vært med på å forme meg, og lede meg hit jeg er i dag.

Jeg har verdens beste familie. Det er i hvert fall helt sikkert. I dag, som jeg har blitt mamma selv, tenker jeg ofte på hvordan det må ha vært for mamma og pappa. Hvor vondt de må ha hatt det, og hvor sterke de var for meg likevel. Sviktet aldri, vek aldri fra min side, krevde og klandret aldri. Jeg husker da pappa sa at han skulle passe katten min for meg mens jeg var på et langt sykehusopphold. Det eneste jeg måtte love var å komme tilbake. Jeg husker at jeg lovet han det, uten at jeg hadde noen særlig tro på det.

Og her sitter jeg altså i dag, som verdens heldigste, lykkeligste mamma, til min levende lille sol. Den lille, glade stemmen, som skravler og synger hele tiden. Blå, spøkefulle øyne med stjerner i. De myke armene som holder rundt meg, mens hun sier ”mamma, bestevennen min!” Og jeg håper at hun kan få fortsette å være glad. At hun vil få et godt liv. Jeg vet at jeg ikke kan skåne henne for alle sorger. Hun vil oppleve skuffelser og motgang. Kjærlighetssorg. Redsel. Sinne. Alt det der. Men jeg håper at hun i det store og hele blir lykkelig. Og at jeg får være der for henne når det stormer, som en like trygg havn som mamma og pappa var for meg. Jeg har gode forbilder å se opp til.

Fra Henning Kvitnes, "Vente litt på sjelen":

Noen ganger må du bare

vente litt på sjelen

sånn at den finner frem til deg.

Noen ganger må du bare

vente litt på sjelen.

Så ikke gå din vei.

Bare pust.