Nissetrollejente

Emilie er vanligvis veldig rolig og flink til å gjøre som vi sier. Det er nesten lett å glemme at hun bare er 3 år noen ganger. Vi kan plassere hennes egen julegave ved siden av henne, og si at hun ikke må se i posen. Da gjør hun ikke det. Hvis vi sier at hun ikke skal begynne å spise ennå, så venter hun til vi sier ifra. Sier vi at kniven er skarp, eller kaffekoppen er varm, så rører hun ikke.

MEN når det kommer til sminke - og særlig rosa leppestift - da klarer hun bare ikke å styre seg. Flere ganger har vi kommet over henne med ansiktet fullt av rosa leppestift. Ikke sånn at hun oppsøker fristelsen for å gjøre rampestreker. Men hvis sminkemappa tilfeldigvis står der, klarer hun rett og slett ikke å motstå fristelsen. Også angrer hun sånn, og blir så lei seg når hun blir oppdaget.

I dag skulle hun på nissefest på barnehagen. Hun hadde pen strikket julekjole på seg, fletter med røde sløyfer, nisselue og røde sko. I tillegg hadde jeg sminket henne med røde kinn og små fregner, som en søt liten nissejente. Vi var klare til å dra på barnehagen, og jeg skulle bare hente noen ullstrømper til henne. Da ble fristelsen for stor for den søte, lille nissejenta. Teatersminken sto på bordet rett ved siden av henne, og da jeg kom tilbake noen sekunder etterpå var ansiktet fullt av svarte streker. Hun skulle jo bare sminke litt flere fregner... Min søte lille nissetrollejente. Takk og lov for god sminkefjerner.

Fra søt nissejente til nissetrollejente på 1-2-3... :)

Førjulsidyll

I dag laver det ned her i byen. Store, hvite snøflak som gir vakker julestemning utenfor. Det spørs om samboeren var like begeistret for snøfallet da han var ute og måket i formiddag. Lille Lykke syntes derimot at snømåking var stor stas, og bidro med liv og lyst med sin rosa spade. Imens var jeg inne og gjorde klart deigen til dagens bakst: julecookies.

Emilie hadde fått valget tidligere i dag om hun ville dra til byen og se på nissetoget og få nissepose, eller om hun ville være hjemme og bake. Hun valgte baking framfor julenisser (julenisser er jo egentlig litt skumle).

Leiligheten er nå fylt med julemusikk av Jewel og deilig lukt av nystekte småkaker. Lykke har fått besøk av sin kusine Silje, og de to har spist kaker med kald melk til.

En nydelig dag med førjulsidyll, og ro i sjel og sinn.

Lille flinke hjelper

Julecookies

Lucia

Jeg er stor tilhenger av tradisjoner, og i juletiden er jeg ekstra glad i det. I år, som i fjor, ble derfor Lucia-kvelden feiret hos Lykkes oldemor og oldefar. Vi hadde med ferske lussekatter (som i år ikke hevet mer enn ønsket og forventet), rett fra ovnen, og pepperkaker som vi har bakt tidligere. Juletradisjoner er gull!

Produksjon av lussekatter

Santa Lucia-aaa-a!

Juleforberedelser

Dagene stormer mot julefeiring. I dag har vi kost oss med juleforberedelser: pepperkakebaking og fotografering til julekort (seint, men godt). Julekortresultatet kan jeg jo ikke røpe før kortene er sendt ut, men pepperkakeaktivitetene kan vises fram.

Kaosmammaen (ja, for her er det kaos i toppen for tiden) hadde full kontroll. Deigen ble lagd i går kveld, kakeformene var funnet fram, og "alt" var klart - trodde jeg. Da en veldig spent 3-åring kom ut på kjøkkenet med juleforkle på og sin rosa kjevle i hendene, oppdaget jeg at vi ikke hadde bakepapir. Da var mannen i huset rask til å kaste seg i bilen for å dra på bakepapirjakt. Bakedagen var dermed reddet.

Verdens vakreste pepperkakebaker

Deilige allergivennlige pepperkaker, uten eggehvite og melk.

I love you baby

Nå for tiden går Emilie og jeg og synger på "I love you baby" - min kjærlighetssang til verdens beste lille Lykke. Kjære Emilie: You're just too good to be true, can't take my eyes off you.

You’re just too good to be true

Can’t take my eyes off you

You’d be like heaven to touch

I wanna hold you so much

At long last love has arrived

And I thank God I’m alive

You’re just too good to be true

Can’t take my eyes off you

Pardon the way that I stare

There’s nothing else to compare

The sight of you leaves me weak

There are no words left to speak

But if you feel like I feel

Please let me know that it’s real

You’re just too good to be true

Can’t take my eyes off you

Refreng:

I love you baby

And if it’s quite all right

I need you baby

To warm my lonely nights

I love you baby

Trust in me when I say

Oh, pretty baby

Don’t bring me down I pray oh, pretty baby

Now that I found you, stay and let me love you

Baby let me love you...

Youtube: Frank Sinatra - I Love You Baby

Halloween

For andre år på rad (en ny tradisjon er skapt) var Emilie og jeg så heldige å bli invitert på Halloween-fest til min venninne Andrea og hennes to små skjønninger. Der var også flere venninner med sine skumle (for anledningen) småtroll. Det var skremmende koselig å spise mat (spaghettiormer med blodsaus og snacks-fingre), drikke kaffe og skravle mens små hekser og vampyrer løp omkring oss. Vi gleder oss allerede til neste år.

I dag var jo selve Halloween, og vi har hatt noen få, men skumle vesener på døra. Lille Lykke delte ut godteri og pepperkaker, uten å be om å få noe selv. Da måtte hun selvfølgelig få "knask-eller-knepe" seg et par pepperkaker selv også.

Skumle søskenbarn på besøk.
Emilie bød på knask - ingen knep.

Vi fikk besøk av en søskenbarngjeng til, men jeg har ikke rukket å få tillatelse til å legge ut bilder av dem ennå. Uansett ble det selvfølgelig knask på dem også - og på onkelen Vegar som lurte seg med på litt "knask-eller-kneping" da han så pepperkakeboksen.

Lykken er...

Det er fryktelig lenge siden sist jeg blogget. Jeg kommer nå snikende tilbake til bloggverdenen med dagens lykkelige ord: Lykken er å ha ei lita Lykke som gir meg et nuss på kinnet mens jeg fester bilbeltet hennes, og sier: "Mamma, jeg er SÅ glad i deg. Du er SUPER!"

Lille Lykke på ha egen lykke-kjole.
Legg merke til teksten på merket på kjolen: Lykke.
Spesialbestilt kjole fra "Sunniva Design".

Lille pusekatt...

I dag har Emilie og jeg vært på kattebabybesøk. Det var stor lykke for lille Lykke. Takk for titten, Ida og kattemor Rocky (macho navn på nybakt kattemor). Vi kommer til å renne ned dørene hos deg de neste ukene. :)

Prosjekt terrasse 2

Terrassen er ferdig, og ble i dag innviet med det første måltidet av forhåpentligvis mange. Regnværet glitret med sitt fravær akkurat i tide til at lørdagsmiddagen kunne inntas på splitter ny terrasse. Emilie i regnjakke, som beskyttelse mot både fuktig luft, vind og som klesbeskytter.

Tusen takk, pappa, for all tiden du har brukt på å hjelpe oss med bygging, for tips, råd og ekspertise. Takk for din nøyaktighet og for at du er så innmari snill! Nå kan du ta ferie med god samvittighet, og vite at vi har en deilig terrasse hvor vi kan nyte alle de varme sommerdagene (ja, for de kommer nok!). Det sies at man får sin lønn i himmelen. Du vil også få en liten takk på onsdag, da terrassen offisielt skal innvies med grillmiddag.

I rettferdighetens navn må jeg jo nevne at pappa ikke har bygd terrassen alene. Det er mange timer Kristian og han har brukt for å komme i mål. Så takk til deg også, Kristian min, for at du til slutt ga etter for maset mitt og gikk med på å fornye den utbrukelige terrassen. Resultatet ble upåklagelig.

Nå gleder jeg meg til å bo den inn, tilbringe sommerdagene der. Det skal bli herlig med et sted å være ute.

Her er noen flere bilder av veien mot ferdig terrasse. Utgangspunktet ser dere i forrige innlegg HER.

Rekkverk påbegynt

Godt med en kjempe som kan holde hele
leveggen på plass. 

Emilie kontrollmåler

Leveggen inn mot naboen tar form.

Vi har fått port...

...og trapp

Fiks ferdig terrasse, klar for å innredes
(eller heter det utredes, når det er utendørs?)

Prosjekt terrasse 1

For tiden er det høy aktivitet på utsiden her. Vi har revet den gamle terrassen, og gravd opp hekk. Nå er pappa og Kristian i gang med bygging av ny, fin terrasse. Jeg har drømt om ny terrasse siden vi kjøpte leiligheten, og nå går altså drømmen i oppfyllelse.

Sliten, gammel terrasse som knapt
kan kalles en terrasse.
Her måles og planlegges det.

Første skritt: hekken skal bort.

Nå er det ingen vei tilbake. 

Endelig har byggearbeidet begynt.

Hurra - vi har terrassegulv (litt i hvert fall...)

Rekkverk - om enn noe glissent foreløpig.

Terrassen begynner å ta form.
Her skal vi sitte mange lyse sommerkvelder.

Ukentlig shopping

I lange tider har vi brukt tid, penger og energi på daglige turer i nærbutikken, daglig grubling over hva vi skal ha til middag i dag, ganske dårlig oversikt over hva vi har i skapet, og hva vi faktisk bruker på mat. Hver eneste tur i butikken ble det handlet noe mer enn det vi egentlig skulle ha. Noe å kose oss med. Noe "i-tilfelle-vi-kommer-til-å-trenge-det". Noe vi bare følte at vi måtte ha, i det vi så det i butikkhylla.

Nå har vi kastet oss på "ukentlig-dagligvarehandel-bølgen". Hver fredag lager jeg middagsmeny f.o.m. lørdag t.o.m. neste fredag. Alt vi trenger til de ulike middagene settes opp på handlelisten, som ligger klar på pc-en forhåndsutfylt med en del "standardvarer", som brød, melk, juice osv. Så er det bare å fylle på med pålegg, frukt, grønt og andre dagligvarer. Det snopet vi kjøper denne fredagen, er da også det snopet vi har de neste 7 dagene (det er aldri noe igjen når søndagen kommer, så i praksis spiser vi nå bare snop i helgene - hurra, til og med badevekta liker det nye systemet).

Opplegget fungerer perfekt så langt. Det er kjempedeilig å alltid vite hva vi skal ha til middag dagen etter. Det blir færre snarveier på middagsfronten (mindre pølser og ferdigpizza), sunnere mat og enda mer hjemmelaget enn tidligere. Det er dessuten veldig avslappende å vite at planleggingen er ferdig og at vi har alt vi trenger hjemme i skapet. Samtidig slipper vi å ha kjøkkenskapene fulle av matvarer vi ikke trenger, som blir stående ubrukt i kjøleskapet til vi blir nødt til å kaste det.

Den drøye halvtimen det tar å komponere ukesmenyen og skrive handleliste, og den timen som følger i butikken er så absolutt verdt det. Det tar faktisk mye mindre tid enn å gå gjennom akkurat den samme prosessen i daglig format.

Et raskt overslag viser at i rene kroner og øre, har vi spart 16 % på dagligvarer denne perioden i forhold til samme periode i fjor. Dette klinger godt i mine ører, og gleder min studenttynne lommebok.

Nå har jeg jo sommerferie (i lange tider), og har sikkert nok av tid å kaste bort i matbutikkene. Men så deilig det er å slippe likevel. Og når høsten og hverdagen kommer, og jeg tar fatt på det viktige siste året på høgskolen, skal det bli deilig å slippe å bekymre meg for mathandel, hva vi skal ha til middag, og om det har blitt for mye pølsemiddager i det siste.

Sist, men ikke minst: for meg som elsker å lage lister blir opplegget rene terapien. Hurra for ukesshopping, ukesmeny, lister og oversikt!

Lykke

Lykken er å få være mammaen din, kjære lille Lykke. Du er den aller beste jeg vet om i hele verden - favorittmennesket mitt. <3

Lykke

Jentedag

Nå er vårens hektiske eksamensperiode over, og tidenes lengste sommerferie er godt i gang. I går hadde Lykke og jeg skikkelig jentedag sammen. Emilie fikk fri fra barnehagen, og vi var i banken og tømte sparebøssa hennes, og tok en spontantur til drop-in frisøren. Som seg hør og bør når jentene er på bytur, feiret vi våre nye hårsveiser med tur på kafé. Emilie fikk rosa striper i håret, og var veldig fornøyd med dagen. En skikkelig kosedag.

Glade jenter med ny sveis.

Lykken er...

Lykken er å sitte og spise frokost sammen med ei sprudlende lita Lykke. Plutselig oppdager man at det gode, gamle "morgenstund har gull i munn" faktisk har noe for seg.

Lykken er å ha en Emilie å dele morgenstunden med.

Morgenstund har gull i munn...

Med skjea på nesa

Som tante, så tantebarn. Emilies tante Siri sitter stadig med skjea hengende på nesa. Emilie vil selvfølgelig ikke være noe dårligere enn tante:

Som tante, så tantebarn. "Se, mamma! Atturat som tante!"

Postbud som setter spor

Over lengre tid har jeg hatt en "greie" på gang med postbudet som tar snarveien over plenen, og lager dype, stygge spor. Av en eller annen grunn er det helt umulig for vedkommende å ta til seg at man ikke kjører over gressplenen til folk.

Nå begynner det å ligne på en kjørevei, så snart kan han vel kjøre der med rette. Kanskje det er det som var planen hans?

Her er synderen i gang med å levere
post til naboen, etter en "rallytur" over plenen.
Foreviget fra vinduet på arbeidsrommet mitt i 2. etasje.

Opparbeidelse av motorvei er påbegynt.

Forandring fryder

På en uke har vi gått fra vårstemning til full vinter, og tilbake til vår igjen. I går spiste vi årets første utemiddag i deilig solvarme på verandaen hos mamma og pappa.

På bare noen dager gikk vi fra
frydefulle (i hvert fall for den yngste)
vinteraktiviteter...

...til spirende vårtegn.

Fra tyngre tider

For noen år siden var jeg syk. Selv om jeg er frisk nå, og gjerne skulle ønske at jeg bare kunne legge hele den tunge tiden bak meg, skjer det med ujevne mellomrom noe som får fram vonde minner igjen. Jeg er så takknemlig og glad for alt det gode jeg har i livet mitt nå. Vennene mine og familien min. Min egen sprell levende lille Lykke, som har vist meg at livet så absolutt har mening.

Her om dagen kom gamle minner opp igjen. Jeg ble utfordret av noen til å lære meg å godta det som har vært, og være stolt av det jeg har fått til, og det jeg er i dag. Jeg kjente litt på dette, og merket at jeg fremdeles ikke har klart å godta det som var. At jeg fremdeles ser på det som svakhet, selv om jeg liker å tenke at jeg har kommet styrket ut av det hele. Skuffelse? Skam, kanskje? I hvert fall anger. Det er så mye jeg angrer på.

Etter at jeg ble frisk, har jeg prøvd å dysse ned fortiden, skjule den, beskytte folk fra den. Jeg har en slags mørk plett i livet mitt som jeg ikke vil at skal være der. Det var tøffe tider, mørke tanker. Minner som ikke ville gjemmes og glemmes lenger, men som det ble for vanskelig for meg å huske. Denne tiden er altså en del av meg, og har vært med på å forme meg, og lede meg hit jeg er i dag.

Jeg har verdens beste familie. Det er i hvert fall helt sikkert. I dag, som jeg har blitt mamma selv, tenker jeg ofte på hvordan det må ha vært for mamma og pappa. Hvor vondt de må ha hatt det, og hvor sterke de var for meg likevel. Sviktet aldri, vek aldri fra min side, krevde og klandret aldri. Jeg husker da pappa sa at han skulle passe katten min for meg mens jeg var på et langt sykehusopphold. Det eneste jeg måtte love var å komme tilbake. Jeg husker at jeg lovet han det, uten at jeg hadde noen særlig tro på det.

Og her sitter jeg altså i dag, som verdens heldigste, lykkeligste mamma, til min levende lille sol. Den lille, glade stemmen, som skravler og synger hele tiden. Blå, spøkefulle øyne med stjerner i. De myke armene som holder rundt meg, mens hun sier ”mamma, bestevennen min!” Og jeg håper at hun kan få fortsette å være glad. At hun vil få et godt liv. Jeg vet at jeg ikke kan skåne henne for alle sorger. Hun vil oppleve skuffelser og motgang. Kjærlighetssorg. Redsel. Sinne. Alt det der. Men jeg håper at hun i det store og hele blir lykkelig. Og at jeg får være der for henne når det stormer, som en like trygg havn som mamma og pappa var for meg. Jeg har gode forbilder å se opp til.

Fra Henning Kvitnes, "Vente litt på sjelen":

Noen ganger må du bare

vente litt på sjelen

sånn at den finner frem til deg.

Noen ganger må du bare

vente litt på sjelen.

Så ikke gå din vei.

Bare pust.

Forsørgerplikt eller ikke?

I dag sies det at samboere og gifte skal ha samme rettigheter (og plikter). Noe sier meg at vi ikke er helt i mål når det gjelder like rettigheter likevel. Jeg klør meg litt oppgitt i hodet, mens jeg prøver å forstå det som oppfattes som ulike regler når det gjelder forsørgerplikt hos Lånekassen, NAV og skatteetaten. Som samboerpar med barn og bare én inntekt gjennom tre års studier, går disse ulikhetene naturligvis ikke i vår favør.

Hos Lånekassen og NAV er det vår sammenlagte inntekt som legges til grunn, enten vi er samboere eller gift. Det betyr at jeg ikke kan motta forsørgerstipend under utdanning hos Lånekassen, selv om jeg ikke har noen inntekt. Tilsvarende har heller ikke NAV noen støtteordninger for småbarnsforeldre der den ene studerer eller har begrenset inntekt, så lenge samboeren har jobb med "normal" inntekt. Dette må vel forstås slik at samboere med felles barn har forsørgerplikt ovenfor hverandre. (Hos NAV gjelder dette så vidt jeg har forstått også de som kun har særkullsbarn, og ingen felles barn. Der har man altså ikke bare forsørgerplikt ovenfor hverandre og felles barn, men også for hverandres barn.)

I følge skatteetaten har samboere med felles barn ikke forsørgerplikt ovenfor hverandre, og kan dermed ikke lignes i skatteklasse 2, slik ektefeller kan. (Er man samboere med bare særkullsbarn derimot, kan man lignes i skatteklasse 2, fordi man regnes som eneforsørger for sine barn. Dette stemmer vel heller ikke med praksis hos NAV).

Jeg mister altså muligheten til å få forsørgerstipend hos Lånekassen og evt. støtteordninger hos NAV fordi vi som samboere skal forsørge hverandre. Samtidig fratas vi muligheten til felles ligning og endring av skatteklasse, med de ekstra fradragene osv. dette ville medføre - fordi vi som samboere ikke må forsørge hverandre. Dette medfører at samboerpar med felles barn kommer dårligere ut av det økonomisk, enn et gift par i samme situasjon ville ha gjort. Burde ikke denne skjevheten fanges opp og rettes opp et eller annet sted? Jeg bare spør...

Oval vinterweekend på Løkholmen

Forrige uke var det vinterferieuke her i byen. Jeg hadde noen forelesninger i løpet av uka, men vi fikk oss en langhelg på hytta til mamma og pappa i Sverige. Været minnet mer om påskeferie enn vinterferie, og vi koste oss masse. Stikkord: sol, varmegrader, turer med kakao, pølser og hjemmebakte cookies, lekeplass, leking, mat, joggetur (årets første utendørs joggetur = veldig, veldig tungt) og innvielse av grillsesongen 2012.

Vårlig temperatur i solveggen

Vinterstrand

Huuiiii! :)

Hyggelig hilsen i postkassa

Postkassa fylles som regel ikke av hyggeligere ting enn reklame, regninger og i beste fall en HA som vi egentlig ikke har bestilt.

En sjelden gang i mellom ligger det likevel en hyggelig overraskelse der. Torsdag var en slik dag. Da lå det nemlig en hyggelig hilsen der fra min kjære tante Klara, verdens-beste-dagmammaen min fra jeg var lita Stavanger-jente. Vi har skrevet med hverandre og holdt kontakten i alle disse årene. Jeg blir alltid like glad når jeg ser håndskriften hennes på en konvolutt i postkassa.

I pakken lå en par hjemmestrikkede sokker til Emilie, et koselig brev, og en penge som jeg skal kjøpe meg en fin bukett tulipaner for. Det er jo påskestemning og vårvær ute, og da gjør det seg med noen fargerike tulipaner på bordet. Tusen takk for koselig overraskelse, tante Klara min.

Fritt etter Astrid Lindgren...

Emilie er "hekta" på Emil for tiden. Men det er ikke alltid så lett for en 2-åring å skille versene fra hverandre. I morges fikk jeg en ny versjon av lille Idas sang "Lille katt":

Lille mor, lille mor,

lille söte mo-ora.

Det va ho, det va ho,

ho som sket på broa

Da lo jeg godt, ja. For ordens skyld - her er de to versene, slik de egentlig skal være:

Lille ko, lille ko, 
lille söte koa. 
De va ho, de va ho, 
ho som sket på broa.

 
Lille mor, lille mor, 
lille söte mora. 
Ho fick skor, ho fick skor, 
men dom va för stora. 

Ord som er usagt

Man kan angre på ting man har gjort eller ikke gjort, og på ting man har sagt. Noen ganger angrer man også på ting man ikke har sagt, og noen ganger er det da dessverre for seint.

I morgen er dagen hvor vi skal ta et siste farvel med Lone. En gang fortalte jeg henne faktisk hvor glad jeg var for å ha henne som bonus-svigermor. Jeg er glad for at jeg fikk gjort det. Likevel føler jeg at det er så mange "takk" jeg aldri fikk sagt.

Takk, Lone, for måten du tok meg imot da jeg kom inn i familien deres. Takk for alle smil. Takk for at du ba meg på "tuppefest" - det betydde mer enn en vanlig fest. Takk for barnepass, for glass med vin, for hyggelige lag og for stille stunder i solsteken på terrassen hjemme hos dere. Takk for at dere feiret jul sammen med oss, og for at du var Emilies bonus-farmor. Jeg ville så gjerne at du skulle like meg, og kanskje nettopp derfor var det så mange ord som aldri ble sagt.

Moralen er: fine ord kan man aldri si for ofte.

Dette fine bildet er tatt av Lones
datter, Siri. Takk for lånet, Siri.

Lykken er...

Lykken er å sitte i en helt stille stue og lytte til Emilies tunge sovepust, som høres helt fra rommet hennes i 2. etasje og ned hit jeg sitter i etasjen under.

Fingermaling, sa du?

Vår lille Lykke fryder seg gjerne ganske stille. Eksempel: Etter en lang tur på akebrett med mammaen springende foran som en jublende og hoiende hest, sitter hun stille på akebrettet, smiler og sier temmelig rolig: "Det var mojo, mamma!" Etterfulgt av: "En gang til? Væææj så snill?" 

I dag skulle hun få kose seg med fingermaling. Etter noen litt forsiktige minutter (hvor hun helst ville vaske seg), gikk det plutselig opp for henne at nå var det meningen at hun skulle bli klinete, og det var lov å grise. Da tok det av. Hun hikstet av fryd mens hun dyppet først fingertuppene, så hele hånden, så nesten hele armen i maling. Lo og hvinte og koste seg, så mammaen ble helt rørt. (Det at en mor blir rørt når ungen griser seg til, sier vel litt om hvor plaget vi er av sånt til vanlig.)

Veien er ikke lang fra fingermaling til kroppsmaling. Når det ikke var mer å male verken på eller med, var hun blå, rød og grønn fra topp til tå, og det var bare å plassere ungen i badebalja. "Vi kjøpe meje maling i mojja, mamma - i butitten!"

Hvil i fred, kjære Lone

Verden er med ett litt fattigere. Du ble så brått revet bort, helt uventet. Man blir sittende målløs igjen, og lure på hvorfor dette måtte skje.

Min bonus-svigermor, og Emilies kjære bonus-farmor. Du var litt mer enn bare en ekstra drømmesvigermor. Du var også en venn. En å spise sushi med på varme sommerdager, når mennene våre var på tur. En å drikke et glass Chablis med når vi hadde bursdag. En kjærlig bonus-farmor for Emilie. Og viktigst av alt: den fantastiske mammaen til Emilies unge tante Siri.

Myke, varme, rolige og gode Lone. Det fantes bare godt i deg. Så meningsløst at du skulle gå bort så plutselig - alt for ung. Vi er mange som så gjerne skulle hatt deg hos oss så mye, mye lenger.

Mine tanker går til din vakre, fine Siri, og til din Kay og foreldrene dine.

Hvil i fred, kjære Lone. Du vil bli dypt og inderlig savnet av så mange. Høyt elsket - aldri glemt.

Now you belong to heaven

And the stars spell out your name.

(Elton John)

Livsnyter

Samtale med min lille livsnyter under dagens morgenstell: "Jeg gjeder meg til barnehaden jeg, mamma". Jeg synes selvfølgelig at det er fint at hun gleder seg til barnehagen, og spør hva hun gleder seg til. "Da skal jeg spise matpatta mi... Og jodhurt!"

Onsdag - den nye tirsdag...

Nytt semester, ny timeplan. Onsdag ser ut til å bli min nye favoritthverdag, med forelesningsfri og hjemmelesedag. Fint med et pusterom og lyspunkt sånn halvveis i uka.