Ikke bare idyll...

Det er ikke bare idyll å være studentmamma, må jeg innrømme. Det blir seine kvelder med skolearbeid etter at lille Lykke har lagt seg. Husarbeid blir det så som så med, man henger alltid litt etter med alt som skal gjøres, og tiden bare raser av gårde. Etter en ganske hektisk periode, kjenner jeg med gru at motivasjon og lyst er så godt som skylt bort sammen med den skitne snøen utenfor - og det er alt for tidlig. Det er vanskelig å finne motivasjon til å sette seg ned og løse den siste obligatoriske oppgaven som må leveres.

Dette er nok bare en fase jeg sjangler meg gjennom fordi jeg er sliten og trøtt, lei av kulde og vinter og lengter etter sol, varme, friskt barn (ja, nå har hun riktignok - bank i bordet - vært frisk en god stund) og lysere tider. Det har vært en lang og kald vinter. Jeg har et bilde av Emilie i vinterens første snø, som er tatt 22. oktober. Det er altså 5 drøye vintermåneder som ligger bak oss. Da er det kanskje ikke så rart at man blir litt sliten. Det er dumt å gå på solcellestrøm i dette mørke vinterlandet vårt.

Nå krysser jeg fingre og tær for at vinteren takket for seg etter det siste snøfallet for noen dager siden, og at vårsola snart dukker opp og tenner gnisten i en sliten studentmamma igjen.

God vår til alle sammen. Jeg gleder meg.

Litt sånn føler jeg meg for tiden...

Spekekveld

I dag har vi hatt stor rengjøringsdag. Ettersom jeg ikke er i form for tiden, måtte jeg ta det litt med ro. Men kjæresten har svinset rundt med vaskekosten, og vi har ryddet, vasket, skiftet på senger og lagt på nye vårduker som mamma har spandert på meg.

I kveld hadde vi altså gjort oss fortjent til noe skikkelig godt, og skikkelig lettvint - skikkelig godtvint, altså: Spekemat med eggerøre, asparges, brie og urtedressing! Og jeg må bare si: av alt det gode som finnes av mat her i verden, er fenalår noe av det aller, aller beste. Denne gangen prøvde vi oss på noe som var helt nytt for oss: hvitvin til spekematen - anbefalt av aperitif.no. O herlige spekekveld.

Duket for lørdagskos

Spekemathvitvin - overraskende smak, overraskende
god, overraskende gul.

Etter at gribbene har forsynt seg ser det slik ut...

Julaften med jevne mellomrom

Vi er så heldige at vi har arvet masse fine klær til Emilie. Det er Kristians søte kusine, Marianne, og min herlige bedriftsøkonomi-klassevenninne Carina som så generøst har kommet med poser på poser med klær. Mange av dem var for store da vi fikk dem. Med jevne mellomrom finner jeg fram posene med klær fra bunnen av skapet, og stadig er det nye klær vi kan begynne å bruke. Det blir som en liten julaften hver gang.

Sist gang fant vi fram noen fine kjoler, som hun kan begynne å bruke. Emilie synes det er veldig morsomt å få være med og sortere klær, og begynner visst å bli ganske klesbevisst allerede. Hver morgen peker hun på kjoleskapet og ber om å få på seg "kjoe". Da er det godt å ha mange fine arvekjoler som også funker til barnehagebruk.

Heldige er vi, som kan lage små julaftener med jevne mellomrom. Tusen takk, snille Marianne og Carina. :)

Et skap med kjoler, mange av dem er arvegods.
Noen som kjenner igjen noen av dem? :)

Flere overraskelser som venter.

To av de "nye" kjolene som kommer til å bli brukt flittig.
Hmm - bør kanskje finne fram strykejernet, ser jeg.

Identitetskrise

Jeg tror at jeg, eller rettere sagt bloggen min, har vært gjennom en liten identitetskrise. Det har vært mye fokus på kåringer av de mest populære bloggene i det siste, med diskusjoner om hvorhvidt de ulike bloggene har noen "mening". Hva er en kvalitetsblogg? Antall lesere, antall innlegg per dag, antall kommentarer på innleggene. Rosablogger, mammablogger, design,- mat og temablogger.

Antakeligvis har jeg blitt litt påvirket av dette, og jeg har prøvd å finne meg selv - eller prøvd å finne mitt blogg-selv. Hva er meningen med bloggen min? Hva vil jeg fortelle? Hva kan jeg bidra med i den store, vide bloggverdenen? I min søken på Den Store Meningen, mistet jeg rett og slett bloggelysten.

Herved kan jeg lettet meddele: Nå er den store jakten over, og jeg har endelig funnet mitt blogg-selv: Bloggen min har ingen større mening, jeg skal ikke bidra med noe spesielt, og jeg har ikke noe spesielt jeg vil fortelle. Det som opptar meg er det som skjer i livet mitt: Emilie, matlaging, studiene, familielivet, hendelsene, dagene... Det er det som er bloggen min, verken mer eller mindre. Så overlater jeg heller til de viktige bloggerne å skrive om de viktige tingene.

Jeg ønsker altså hjertelig velkommen til min blogg - så godt som blottet for røde tråder og store meninger. Enjoy. :)

Den røde tråden i mitt liv - min lille Lykke.

Lykken er

Lykken er lyden og synet av en jublende Emilie, som springer rundt i stua med stjerner i øynene og bare er glad. Lykken blir ikke mindre når hun tar en pause i den jublende leken for å klatre opp på fanget og få en kos før hun leker videre.

Selveste lykken

Skikkelig god og rask hverdags-man-tar-det-man-har-fiskesuppe :)

I dag ble det fiskesuppe til middag. Jeg brukte rett og slett bare det vi hadde i fryser og kjøleskap. Veldig fort gjort, og stor suksess både hos store og liten.

Poteter og gulrøtter i terninger i kokende vann med fiskebuljong, litt brokkoli, purre og babymais. Når grønnsakene begynte å bli møre, silte jeg av vannet i et litermål og la grønnsakene til side. Smeltet kryddersmør (rester fra helgens bakte poteter) i kjelen og lagde jevning med hvetemel og grønnsaksvannet og litt melk. Imens trakk fisken i en egen kjele.

Smakte så til suppen med revet ingefær og sitron og helte oppi grønnsakene. Til slutt delte jeg den ferdig trekte fisken i biter og hadde i kjelen sammen med litt rester av fiskepudding (Tistedalen fiskepudding selvfølgelig) og reker fra dagen før. For litt ekstra luksus må jeg innrømme at jeg også tok en liten dæsj fløte i suppa. Tine fløte hever smaken, sies det jo, og litt luksus skal man vel unne seg i hverdagen.

Sånn fikk vi brukt opp restene, og fikk oss en god og sunn middag på en drøy halvtime.

Nå bærer det snart en tur i ishallen, hvor byens iskrigere skal spille kvalikkamp mot laget fra nabobyen. Jeg krysser fingrene og håper på god hockeystemning og seier til de grønne. Som Emilie sier når hun drikker av Liverpool-koppen sin: "Heia, heia, heia!"

Mammas lille kjøkkenhjelper

Lykken er å ha verdens søteste lille hjelper på kjøkkenet. Det var ganske stas å få lov til å lage sin egen havregrøt til kvelds.

"Jøje, jøje." Det er viktig å røre godt, slik at grøten ikke svir seg.

Bananmosing. Banan er snadder i havregrøten.

Hmm.. Hva har skjedd? Noen har tatt all den moste bananen...

Her har vi nok synderen. Mammas lille bananhamster og flinke kjøkkenhjelper.

Selvgjort er velgjort. Trøtt, god og veldig klar for å smake på grøten sin.

Smart påkledning

Jeg har lenge lurt på hvorfor noen tar bodyen på utsiden av strømpebuksa til barna. For meg har det vært like naturlig som om jeg skulle tatt underbuksa over buksa. Jeg så ingen annen råd enn å spørre noen hvorfor de gjorde det sånn. Og svaret var jo ganske så praktisk (og estetisk). Det er nemlig for å slippe å ha strømpebuksekanten stikkende opp over bukselinningen. Den strømpebuksekanten som stikker opp har irritert meg til tider. I dag gikk dermed snuppa vår med bodyen på utsiden av strømpebuksa, som en annen bakvendtlandunge, eller turner fra 80-tallet. Men uten synlig strømpebukse altså. Jeg er da ikke snauere enn at jeg kan snu om og innrømme en god idé når jeg ser den (selv om jeg allerede har erfart at det er upraktisk når man skal sjekke bleia, og tett nese gjør at luktesansen ikke er helt til å stole på).

Madonna er visst også tilhenger av å ha bodyen
over strømpebuksa. Er det strømpebuksekanten som
har plaget henne også, tro? :)

Mens vi lengter mot våren...

...har vinteren bestemt seg for å plage oss skikkelig med sykdom. Her har det vært ukevis i strekk med magesyke hos lillegull, og før det var det forkjølelse, influensa, feber, mer forkjølelse og mer feber nesten helt siden jul. Nå har hun vært borte fra barnehagen i nesten 3 uker. Vel - hun var riktignok på en "snarvisitt" på barnehagen for en uke siden etter to uker med vond mage, men etter én dag i barnehagen meldte omgangssyken sin voldsomme ankomst.

Det vanligvis så matglade vesenet vårt er blek, slapp og tufs etter lang tid hvor det har kommet mer mat ut enn inn. De siste dagene har matlysten vært helt borte. Mors glede var derfor stor da gullungen spiste en hel, liten tallerken med buljongsuppe til middag i dag. Ikke fordi jeg tror at buljong er så veldig sunt (tvert imot med alt saltinnholdet), men salt suppe med kokt ris og litt revet gulrot falt altså i smak, slik at hun endelig fikk i seg litt "fast" føde. Ris ble vi anbefalt av legen, og saltet binder vann i kroppen og hjelper til å hindre uttørking av liten, magesyk kropp.

Nå krysser vi fingrene og håper at matlysten er tilbake, og at hun har fått sin kvote sykdom for en god stund. Alt blir så mye bedre framover nå, hvis bare våren kan gi oss noen tegn snart. Det er kanskje alt for tidlig, men vi venter fælt på at vinteren skal smelte bort nå.

Mens vi venter på våren, kan vi jo ta en liten vårsang. Denne sangen sang "bestefar" - pappaen min - sitt kor (Mixdur - veldig flinke!) for Emilie på navnefesten hennes.

Idas sommervise

Du ska inte tro det blir sommar

i fall inte nån sätter fart

på sommarn og gör lite somrigt

då kommer blommorna snart

Jag gör så att blommorna blommar

Jag gör hela kohagen grön.

Och nu så har sommaren kommit,

för jag har just tagit bort snøn.

Så trøtt blir man etter å ha vært med
mammaen sin på gruppearbeid på skolen.
Liten, trøtt og nesten ferdig med
første magerunde. Ny runde ventet
rundt neste sving.

Illustrasjonsfoto

En blogg jeg liker å lese er foreldreinspirasjonsbloggen Foreldremanualen. Med jevne mellomrom har de en spalte som heter "5 ting vi liker akkurat nå". I dag er jeg den stolte fotograf av spaltens illustrasjonsfoto. Bildet er av Emilies lille hånd, som holder fast i pappaen sin store, trygge. Bildet ble tatt da vi var i Egypt i fjor våres. Da var Emilie ca 5,5 måned. Innlegget og bloggen finner dere HER.

Den lille, vakre hånda rekker bare halvveis rundt pappas finger.
Herlig!