Tiden går så fort. Nå er det allerede snart 1 mnd siden det var slutt på mammapermisjonen, og jeg begynte på skolen. Jeg må si det har vært ganske tøft. Jeg hater å reise fra Emilie hver dag, og jeg synes det er ordentlig vondt å være borte fra henne så mye. At det går an å savne et lite menneske så mye.
Samtidig er det spennende å være i gang med studiene, og jeg vet i hvert fall at jeg har valgt rett studievei. Jeg blir ganske engasjert, og må nok jobbe med meg selv for å dempe ambisjonene litt. All den tiden og innsatsen som må til for å nå studiemålene mine, krasjer jo fullstendig med ønsket mitt om å være mest mulig sammen med Emilie.
Samtidig er det spennende å være i gang med studiene, og jeg vet i hvert fall at jeg har valgt rett studievei. Jeg blir ganske engasjert, og må nok jobbe med meg selv for å dempe ambisjonene litt. All den tiden og innsatsen som må til for å nå studiemålene mine, krasjer jo fullstendig med ønsket mitt om å være mest mulig sammen med Emilie.
På en måte føler jeg at jeg ikke strekker til helt på noen av områdene. Jeg får ikke vært på langt nær så mye sammen med Emilie som jeg vil, og samtidig føler jeg at jeg ikke får lest så mye som jeg føler at jeg bør. Har jeg havnet i en aldri så liten "tidsklemma light", folkens?
Vel - jeg kommer vel inn i en rytme etter hvert, som gjør det lettere å kombinere. Første skritt på veien dit er kanskje å klare å overbevise meg selv om at det er lov til å fire litt på skolekravene. For det viktigste av alt er Emilie. Når det gjelder henne, har jeg ikke lyst til å fire på noe som helst. Kun det beste er godt nok for min store, lille kjærlighet.
Ha en flott ny uke, alle sammen. :)
Jeg skulle gjerne hatt mer tid å bruke på dette.
Ut på lørdagstur. Gullet sover i regnværet, på vei hjem fra lunsj hos "bestefar". Dette skulle jeg også gjerne ha mye mer tid til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar