Den (v)årlige oppfordringen

Med vårsola og snøsmeltingen, kommer all dritten fram - bokstavelig talt. Fortauene er fulle av hundedritt. Våt, vemmelig hundedritt med store fotspor i. Det er litt av en utfordring å kjøre slalom med barnevogna mellom alle dritthaugene. Jeg har gitt opp. Fortauene er det visst de late hundeeierne som eier. Jeg går i veien i stedet. Det er ille nok å få dritten under skoene, men å få det i vognhjulene er enda verre. Og bare så det er sagt: størrelsen har ingen betydning. De små er ikke noe bedre å tråkke i enn de store. 

Jeg har hatt hunder selv, og jeg hadde alltid med meg poser - flere poser, i tilfelle. Det lå poser i alle jakker, vesker og lommer. Og hadde jeg likevel glemt poser, løste jeg det alltid på et vis. Jeg blir glad og må gi et ekstra smil til de herlige hundeeierne som går og bærer på en liten, svart pose når de går tur med hunden sin. Det burde egentlig være en selvfølge, men det er det dessverre ikke.

Mange hundeeiere klager på at det ikke er søppelbøtter å kaste posene i. Dere må gjerne låne søppelkassa vår når dere går forbi. Den er full av bæsjebleier allerede, så en liten hundepose fra eller til har ikke så mye å si. Heller en fremmed pose i søpla enn en fremmed bæsj under foten.

Måtte den late delen av hundeeierne få smake sin egen illeluktende medisin, og tråkke i det de lar ligge igjen selv. Måtte de også få det i bilen, i huset og i teppet. Amen.

Kan du ikke plukke opp etter hunden din,
burde du ikke ha hund!