Fingermaling, sa du?

Vår lille Lykke fryder seg gjerne ganske stille. Eksempel: Etter en lang tur på akebrett med mammaen springende foran som en jublende og hoiende hest, sitter hun stille på akebrettet, smiler og sier temmelig rolig: "Det var mojo, mamma!" Etterfulgt av: "En gang til? Væææj så snill?" 

I dag skulle hun få kose seg med fingermaling. Etter noen litt forsiktige minutter (hvor hun helst ville vaske seg), gikk det plutselig opp for henne at nå var det meningen at hun skulle bli klinete, og det var lov å grise. Da tok det av. Hun hikstet av fryd mens hun dyppet først fingertuppene, så hele hånden, så nesten hele armen i maling. Lo og hvinte og koste seg, så mammaen ble helt rørt. (Det at en mor blir rørt når ungen griser seg til, sier vel litt om hvor plaget vi er av sånt til vanlig.)

Veien er ikke lang fra fingermaling til kroppsmaling. Når det ikke var mer å male verken på eller med, var hun blå, rød og grønn fra topp til tå, og det var bare å plassere ungen i badebalja. "Vi kjøpe meje maling i mojja, mamma - i butitten!"