Krise, sa du?

Ei venninne på facebook runder 30 snart, og stilte spørsmål på profilen sin om 30 kanskje kunne være de nye 20. Det fikk meg til å tenke litt på hvordan det har vært å faktisk runde 30. Jeg tror jeg kan slå fast at jeg ikke akkurat føler at jeg svinger meg i 20 på nytt. Jeg er nok "tonet ned" noen hakk, hvis man kan si det sånn.

Jeg rundet 30 på uelegant vis: høygravid, sliten og med kroppen full av vann, liggende på sofaen på hytta i loffebukse og Kristians genser - MEN nyforlovet! Det reddet meg nok fra en lettere depresjon da klokken rundet midnatt og jeg ikke var noen-og-tjue lenger. Så kom omsider Emilie. Lykken. Min lille, store kjærlighet. Etter hvert forsvant vannet og (de mange) gravidkiloene. Men uansett hvor lykkelig jeg var som nybakt mamma, var ikke akkurat følelsen av å være fresh og ungdommelig noe som preget meg.

Studiestart og daglig "hangout" med folk som er minst 10 år yngre enn meg hjelper ikke noe særlig det heller. Slanke, søte, blide, velkledde pust fra fortiden - en slags daglig påminnelse om det jeg ikke lenger er: nemlig noen-og-tjue.

En annen ting jeg har stusset litt over i det siste: tidligere ble jeg alltid bedt om legitimasjon på polet, i butikker og på utesteder - til stor irritasjon da jeg var 18-19, men til stadig større glede etter hvert som årene gikk. Etter at jeg rundet 30 og ble mamma, tror jeg ikke at jeg har blitt spurt en eneste gang. Jeg prøver så godt jeg kan å se litt usikker ut i polkøen. Flakke litt med blikket. Fikle litt nervøst med knappene i jakka mi. Men de spør meg ikke om leg likevel. I stedet for å bli tatt for å være en nervøs under-25-åring (som uoppfordret skal vise legitimasjon), ser jeg altså bare ut som en litt stressa voksen som ikke vet hvor jeg skal gjøre av verken blikk eller hender. Jeg velger å tro at det er all livserfaringen og visdommen som avslører meg, og ikke verken smilerynker eller "tenkelinjene" mellom øynene.

Konklusjon: I mitt tilfelle var nok 20 ubønnhørlig slutt da jeg ikke hadde flere 20-nummer å ta av. Men sittende i stua under deilig ullpledd, med en liten Lykke på 2,5 sovende i etasjen over, ring på fingeren og halvveis ferdig med studier på høgskolen kan man jo spørre seg om det virkelig er noe jeg ønsker meg. Utdatert, men tryggere, sikrere og lykkeligere enn før. Kan man ha det bedre?