Tid og samvittighet

Det er mye jeg imponerer meg over her i verden, men nå om dagen må jeg si at jeg er veldig imponert over alt folk rekker. I disse facebook-tider får man jo mer eller mindre nyttig informasjon om hva de fleste driver med til enhver tid. Hvor tar de tiden og arbeidslysten fra, lurer jeg på? Folk har unger, jobb, studier ved siden av, går turer, trener flere ganger i uken, har syklubber og vennekvelder, slapper av og pleier seg selv og sine nærmeste, reiser på ferier, shopper, baker, lager mat, vasker bil, klipper plenen, måker snø, vasker hus og hjem fra tak til gulv, vasker klær, kjører unger til og fra fotball, håndball og dans... Det er ikke grenser for hva mange ser ut til å rekke.

Nå kan jeg vel velge å ta det med en klype salt mye av det som skrives på facebook. Kanskje er ikke alle fullt så aktive som man kan få inntrykk av. Men likevel begynner jeg jo å tenke. Hva er det som gjør at jeg har så mye mindre tid enn alle andre?

Min førsteprioritet er selvfølgelig Emilie. Foreldrepermisjonen nytes til det fulle, og brukes nettopp til det jeg innbiller meg at den er til for, nemlig å være sammen med barnet. Emilie skal ha mat, rene bleier og masse oppmerksomhet. Det skal lekes, ammes, lages mat, bæres, stelles, trøstes, soves, trilles turer og underholdes. Hun skal ha trygghet og nærhet. Og alt dette gjøre selvfølgelig med den største glede. Jeg elsker tiden med Emilie. Ja, til og med den ellers ganske trøttsomme jobben det er å vaske, henge opp og brette klær, blir koselig når det er Emilie sine klær som skal brettes.

Men uansett hvor mye jeg liker det, og trives med det, så tar det jo tid. Og etter at vi voksne også har fått mat og rene klær (selv om de ikke alltid er tørre, eller ligger pent brettet i skapet når vi trenger dem), oppvasken er tatt og lekene ryddet bort om kvelden, så er det slutt på både tid og energi her hos meg. Så mens jeg sitter på facebook i en pause i løpet av dagen og leser om alt alle andre får gjort, må jeg innrømme at jeg kjenner et lite blaff av dårlig samvittighet.

Det er jo så mye mer jeg burde rekke. Hvorfor rekker ikke jeg å trene eller vaske huset fra topp til tå til stadighet? Hvorfor har jeg fremdeles ikke rukket å ta vårpussen av vinduene eller vasket bilen slik at den kan bli klar for salg snart? Hva med pianospillingen jeg skulle ta opp igjen, yogaøvelsene og skrivingen i minneboka til Emilie? Og hva når når høsten kommer og "hverdagslivet venta, og fuglan tar te vett og flyg mot sør"? Hvordan skal jeg få tid til noe annet mens jeg studerer eller jobber, når tiden ikke strekker til når jeg er "hjemmeværende husmor"?

Det kan vel kanskje ha litt med effektivitet å gjøre - eller ineffektivitet. For ikke å snakke om interesse. Jeg har vel aldri vært den mest huslige typen. Jeg er ikke den som setter på noe drivende musikk og danser i vei med langkosten. Jeg kan gjerne sette på drivende musikk, men da driver jeg nok heller med i min egen lille fantasiverden. Og når virkeligheten innhenter meg igjen når sangen er slutt, eller Emilie er ferdigsovet, står vaskebøtta og langkosten fremdeles urørt midt på gulvet. Jeg er nok en drømmer, og ting tar tid med meg. Sånn har det alltid vært. Det finnes det minst to personer som kan skrive under på, ikke sant mamma og pappa?

Så får jeg vel kanskje slå meg til ro med at det bare er sånn. Kanskje er det viktig å ta seg tid til å drømme litt eller ta en kaffe med en god venninne. Kanskje skal man ikke få dårlig samvittighet for at man gjør de tingene som gjør en lykkelig? Gulvvasken kan man jo faktisk ta seinere i dag, eller kanskje i morgen. Det er ikke sikkert at det ville passet å ta den kaffepraten med venninna da. Til syvende og sist er vel det viktigste at man har det godt. Da er det kanskje ikke så ille om det ligger noen spor her og der som viser at det bor en travel, men lykkelig liten familie her i den lille rekkehusleiligheten vår.

Kos dere denne siste timen av årets første junidag. Fyll den med akkurat det dere ønsker - enten det er en kald øl ute i junikvelden, eller å stå med hendene godt nede i oppvaskkummen med dagens siste oppvask.

Kanskje er det bare sunt å drømme seg bort litt innimellom?