Siste uka i paradis

Nå er det snart ubønnhørlig slutt på mammapermisjonen min, og hverdagen kaller. Tirsdag begynner jeg på det første av tre år på revisjon på høyskolen. Mandag, som er bursdagen min, blir altså siste dag hjemme med jenta mi. For en bursdagsgave! Jeg er ikke klar for dette! Jeg regnet vel med at det skulle bli litt rart å begynne hverdagen igjen, men jeg var ikke forberedt på at jeg skulle føle meg så nedfor.

Hun er jo så liten, og jeg skulle så gjerne vært hjemme sammen med henne en stund til. Nå skal Kristian være hjemme i noen uker, før hun begynner på barnehagen i begynnelsen av oktober. Jeg får en stor klump i magen når jeg tenker på å gå ut døra hver morgen, vinke farvel, og være et annet sted hele dagen mens Emilie er hjemme.

Jeg er selvfølgelig klar over at det ikke er "slutt" nå, og at jeg fortsatt skal få kose meg masse med godjenta mi. Det kommer til å bli massevis av kos og glede, og mange opplevelser, mange minner som blir skapt. Men det blir ikke helt det samme. Jeg kommer til å savne hjemmekosen, og blir bare mer og mer spent på ukeplanen min, og hvordan dagene blir. Heldigvis får jeg sikkert mulighet til å legge opp dagene en god del selv - antakeligvis mer enn jeg ville gjort hvis jeg skulle ut i jobb.

Uka har så langt gått med til å kose meg masse med Emilie, familien og vennene mine. I tillegg har jeg forberedt hverdagen, og har lagd masse god mat, som jeg har fylt opp fryseren med. Så nå er fryseren stappfull, hverdagsmat er klar, og det er bare jeg selv som fremdeles ikke føler meg noe særlig klar for det som kommer.

I kveld har jeg tatt meg helt fri fra all planlegging, matlaging og husarbeid. Jeg koser meg i sofaen, og gleder meg til venninnelunsj i morgen med en hel haug jenter og barna våre hjemme hos ei god, gammel venninne helt tilbake fra barneskoletiden.

I bakhodet ligger hele tiden tankene om det som skjer til uka. Det blir spennende å se hvordan den nye hverdagen blir.  

Jeg gleder meg til alle de nye minnene vi skal skape, Emilie-jenta mi. 

Den aller første tiden. Her er hun bare bare et par uker. Så liten, så mye kjærlighet. <3 (og sånn så jeg altså ut - blek og bustete, men veldig, veldig lykkelig).

Her er vi i ordentlig paradis. Sol, sjø, båt og den herlige, lille gladungen min. :)




____________________________________________________

Nå er det ikke lenger mulig å stemme på Lano-ungen 2010. Takket være alle dere som hjalp oss å stemme, klarte vi å få over 400 stemmer. Vår egen, lille Lano-unge er hun i hvert fall.
____________________________________________________